Nok en gang er det funnet spor av doping i idretten – og nok en gang i Tour de France . Den første, denne gangen, var Mikel Astarloza, med spor av EPO. Det er også funnet spor av ulovlige stoffer i søppelet til et par av lagene.
Tour de France er like prestisjetungt som det er fysisk tungt. Så godt som hvert år er det noen som har tatt prestasjonsfremmende midler for å komme seg gjennom. Jeg skjønner at folk vil oppnå å vinne Tour’en. Det må være ufattelig stort, men vil det ikke være bedre å få det til et hard og ærlig trening?
Uten sammenligning for øvrig: Jeg trener endel og får langt i fra alltid de resultatene jeg vil så fort som jeg vil. Jeg doper meg ikke av den grunn. Hvis du ikke kan løpe gjennomføre en idrettskonkurranse på høyt nivå på et gitt tidspunkt, så kan du ikke det. Da får du heller trene deg frem til du klarer det. Hvis du ikke klarer det så har du kanskje ikke talentet for å nå så langt. Det må man faktisk bare akseptere.
Et annet aspekt er ofte at vi anklager utøvere som gjør det bra for doping, ofte de vi ikke liker. Har vi mistet troen på ærlige idrettsutøvere? Det skjer i alle land og alle grener. Hvor mange ganger har ikke Lance Armstrong, Bjørn Dæhlie og Ole Einar Bjørndalen blitt anklaget for doping?
Jeg har skrevet en del om Tour de France i denne bloggen. I flere kommentarer har årets vinner Alberto Contador blitt omtalt som “Dopador”. Han er kanskje ikke den mest populære vinneren, men han skal behandles med respekt. Ingen vet om han har dopet seg og jeg velger å gå etter prinsippet “uskyldig til det motsatte er bevist”. Selv om vi ikke liker vinneren eller utfallet av konkurransen, må vi stole på dem, til vi eventuelt vet hva som har skjedd.
Dagbladet skriver også om saken.
