Professorene Dag Hessen og Bjørn Grinde hevder at kvinnene på vestkanten i Oslo blir stadig penere. For noe overfladisk tullprat. Bare fordi de har penger og tid til å gjøre seg til kloner av reklamens skjønnhetsideal betyr ikke at de er penere. For meg er det et tegn på at de er usikre på sitt eget utseende. Ved å gjemme seg bak en fasade av sminke og mote mister de sitt virkelige jeg. Det gjør dem styggere.
Skjønnhet er uansett subjektivt. Det en person synes er pent, synes en annen er stygt. Folk har sine idealer, men hvilket ideal er det peneste?
VG omtaler i sin artikkel Celina Middelfart og døtrene til John Fredriksen som vakre jenter fra vestkanten. Jeg ser ikke
Er disse jentene pene?
noe pent på det bildet. Alt jeg ser er en anstrengt fasade, og et forsøk på å ikke skille seg ut.
Og det å ikke skille seg ut er et gjennomgangspunkt på vestkanten. Både jente- og guttegjenger på den siden av byen er til forveksling helt lik hverdandre. I overflatesamfunnet kan man ikke være annerledes. Hvor er mangfoldet?
Men man skal ikke skjære alle over en kam. Jeg kjenner mennesker både på vest- og østkanten som faller inn under begge kategorier. Men de vakreste menneskene jeg kjenner er de som tør å være seg selv.
Heldigvis viser erfaringer at de som klarer seg best ikke er de tynneste eller peneste. Norges nye såkalte toppmodell sier til TV2 at norske jenter oftest er for brede over rompa. Men det gjelder visst modellbransjen. De som jobber der må jo få vondt i knoklene bare de setter seg ned, de har ikke romper. De fleste menn jeg kjenner sier at de foretrekker kvinner med litt former på kroppen, fremfor de som er strektynne. Jeg oppfordrer menn alle som er inne her og leser i dag til å rekke opp en hånd hvis de synes at kvinner med former er penere enn strekmodellene.
Øst eller vest, det spiller ingen rolle. Det finnes stygge og pene mennesker hvor enn du snur deg.
