Det kan riktignok virke sånn i våre dager. Det å bruke surrogatmor, spermdonor, prøverørsbefruktning eller adopsjon som alternativer når naturmetoden ikke fungerer, har blitt helt vanlig.
Jeg har ingen problemer med å forstå at folk gjerne vil ha barn. Men hvorfor vil vi ha dem? Er de fordi vi ønsker at barn skal vokse opp eller er det bare fordi vi egentlig har lyst på et? I samfunnet så er det jo sånn at vi skal etablere oss å få barn. Hvorfor kan vi ikke godta at naturen faktisk ikke gir oss det privilegiet det er å kunne bringe barn til verden.
Å gå så langt som å kalle det å bruke surrogatmor for menneskehandel ønsker jeg ikke å gå, slik flere politikere hyler om i VG i dag. Men det er et tankekors hvor mye vi er villige til å tukle med naturen for å få det som for mange dessverre er et statussymbol i dag. Barn skal vokse opp etter et genuint ønske om å få barn, ikke fordi det er en ting som samfunnet mener vi burde ha.
Jeg grøsser når jeg ser artikler om 50 år gamle kvinner som endelig har født barn. Å få barn i den alderen er egoistisk. Sjansen for at det barnet blir født med uvanlige sykdommer eller misdannelser som det er vanskelig, og kanskje også smertefullt å leve med, er stor. Vil vi egentlig egne barn så vondt? Et annet aspekt er at rent statistisk vil barnet miste moren sin innen det har fylt 30.
Jorden er allerede på vei til å bli overbefolket. Prøv naturmetoden, som jo også er den morsomste, og hvis ikke det funker, ta et hint og skaff deg en hund eller noe annet. Det er ingen menneskerett å få barn.
