Ord blir fattige, men jeg prøver meg likevel.
Så var han norsk. Etter at bomben smalt var det flere enn meg som tenkte noe helt annet. Vi så for oss en skjeggete mann
som uttrykkker sin vrede mot Muhammed-karikaturene. Nei, han var norsk. Kalte seg nasjonalist. Han tar liv av sine egne landsmenn. Han tar liv av tre skoleklasser. Over ti prosent av de som var på Utøya. Han er ingen nasjonalist.
Nordahl Grieg skrev dette i sitt kjente “Til ungdommen”:
Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!
Hva gjør man når en av de ondeste handlinger Norge kjenner er utført av en av våre egne?
Jeg hørte at det smalt i Oslo sentrum. Jeg skulle ha vært der. Hadde jeg gått den vanlige veien ville jeg vært der da det smalt. Men det er ubetydelig nå. I dag handler det ikke om meg, eller enkeltpersoner. Den eneste enkeltpersonenvi nevner i dag er ond. Men i dag er det VI som gjelder. Om et Norge som står sammen.
Anders Heger sa det bra tidligere i dag: Gi mannen en forsvarer, en lang god rettssak, en human straff, og så takler vi dette som det vi er: Et sivilisert samfunn. Sånn vinner vi.
