I dag er for en gangs skyld verdens øyne rettet mot Oslo. Det offentliggjøres hvem som får Nobels fredspris. Som alltid er det mange spekulasjoner rundt hvem som skal få den.
Ikke lenge etter Michael Jacksons død var det flere som horribelt nok mente han burde få den. Ikke aktuelt en gang, og jeg vil bli svært overrasket om Nobelkomiteen skulle være så inkompetent. Her sier jeg meg enig i TV2s Fredrik Græsviks utsagn: “Michael Jackson gjorde ikke verden bedre, han bare sang om det”. Prisen kan forøvrig ikke deles ut post mortem.
USAs president Barack Obama har i det siste blitt lansert som en het kandidat. Jeg tror, og håper, at dette ikke skjer. Han leder et av verdens, dessverre, mest krigerske land. USA har startet flere relativt unødvendige kriger, og fører for tiden krig i Afghanistan. Det kommer riktignok signaler om at han ønsker å avslutte den, men han har for sterke militære krefter bak seg som kommer til å stoppe dette.
Flere mener nå at det er tid for en fredskvinne. Jeg tror ikke det hadde vært så dumt. Det er mange sterke kandidater også her. Mange av dem opererer i land hvor kvinner ikke er mye verdt, og de er modige. På den annen side har Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland sagt at det blir et kjent navn som alle kjenner igjen. Det eksluderer dessverre mange av kvinnene. Den eneste av kandidatene jeg kjenner igjen denne gangen, er colombianeren Ingrid Betancourt
Siste nytt som Jagland vil røpe er at det vil bli debatt. Jeg håper det blir en debatt som provoserer de vinneren kjemper mot, ikke som de siste årene, der det såkalt utvidete fredsbegrepet har vært tema. Likevel er det mange som spår at det blir en litt mer tradisjonell vinner i år. La oss håpe det.
