I år gikk Nobels fredspris velfortjent til Liu Xiaobo. En mann som i mange år har kjempet for menneskerettigheter i
Kina, et land som mange ved første tanke tenker på som et “snilt” land. Men de siste års avsløringer har vist oss noe helt annet. For mange eksempler på at mennesker ikke for ytre sine meninger og ikke får andre ting de har rett på.
Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». (Wikipedia).
De senere årene har fredsprisen vært preget av “det utvidede fredsbegrep”. Til en viss grad forstår jeg at det kan bli krig og uroligheter om folk ikke får mat og kloden varmes opp på grunn av forurensing. Men ifølge Nobels opprinnelige krav blir dette feil. Jeg mener ikke at man skal stå fast og ikke tenke nytt, men jeg tror prisen vill mistet sin mening og respekt om ikke årets pris hadde gått til en person som folk flest forstår hvorfor får den. I fjor ble hele verden forfjamset da prisen gikk til presidenten i landet som leder nåtidens mest omdiskuterte krig.
Årets avgjørelse er modig. Den er mildt sagt ikke populær hos kinesiske myndigheter, lederne for en av verdens supermakter. Men den er viktig. Liu Xiaobo er kjent som kritiker av Kinas kommunistiske parti og han demonstrerte på Den himmelske freds plass i 1989. I 2008 undertegnet han et politisk manifest for økt demokrati i Kina, noe han ble dømt til elleve års fengsel for. Han har blitt arrestert en rekke ganger for å ytre sine meninger mot urettferdighet som ytes andre mennesker. Og det mot et av verdens sterkeste regimer. Dette viser hva noen er villig til å gi for å si det de mener. Det er en rett vi i Norge tar for gitt.
Straks prisen var kunngjort gikk CNN sine sendinger i Kina i svart. Xiaobo sitter selv i fengsel. Kona hans får ikke slippe ut av huset. Kinesiske myndighter har advart Norge mot å gi prisen til Xiaobo. Dette viser oss hvor redde kinesiske myndigheter er for at hans budskap skal nå ut.
I år var prisen velfortjent. Jeg håper han selv får komme å motta den, men jeg tviler.
