Etter Stortingets spørretime onsdag ble psykisk utviklingshemmede Marte Wexelsen Goxøyr sendt bort til Jens
Stolternberg for å “konfrontere” ham med spørsmål rundt ultralyd i 12. uke og et såkalt sorteringssamfunn. Goxøyr ble invitert av KrF. Hun ble gjort til en brikke i et politisk spill hun ikke kan forventes å forstå konsekvensene av.
Dagens VG skriver at Stortingets presidentskap nå skal rydde opp. “Bra”, tenkte jeg. Helt til jeg åpnet artikkelen. Pressen hadde samlet seg rundt Goxøyr og statsministeren, naturlig nok. En av visepresidentene hadde problemer med å komme seg ut av stortingssalen og statsministerens timeplan ble ødelagt, heter det. Det er derfor det må ryddes opp. Hæ?
Det er ikke fordi en person som ikke kan ventes å forstå konsekvensene av det hun gjør, blir grovt utnyttet av politikere. Greit nok at vedkommende synes spørretimen kan være interessant, men jeg tviler sterkt på at en psykisk utviklingshemmet person griper tak i Stoltenberg i vandrehallen med en liste med spørsmål om tidlig ultralyd og sorteringssamfunn. Ikke det at jeg ikke tror eller er for at psykisk utviklingshemmede kan stå opp for sine egne rettigheter. Det vet jeg de kan.
Jeg så TV2 sitt innslag og gremmet meg også over norsk presse. De burde ha forstått at dette var en iscenesatt situasjon. Likevel gjør også de denne jenta til en del av det politiske spillet. Presseetikken var fullstendig lagt til side fra så godt som samtlige medier. I Vær Varsom-plakaten heter det: “Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.
Dette ble satt til side til fordel for sensasjonskriteriet, et nyhetskriterium som i og for seg kan være interessant nok i blant, men det misbrukes likevel altfor ofte.
Jeg ble kvalm av å se innslaget, på mer enn en måte.
