Heddas blogg » tour de france

Juksemaker?

Hedda — Wed, 21 Jul 2010 18:51:18 +0000

Så har det skjedd igjen. Det går nesten ikke en sommer, eller vinter for den saks skyld, uten at idrettsutøvere blir mistenkt og tatt for doping. Denne gangen har vi fått det i egne rekker. Riktignok bare mistanke, men etter det jeg skjønner er bevisene sterke. Han hevder seg selvsagt uskyldig.

Selv om Erik Tysse driver med en av verdens mest unyttige idretter er det ikke greit. I Norge rokker det ved den stoltheten om noen av våre utøvere får en slik mistanke på seg. Det eneste som duger for å være idrettsstjerne i Norge er beinhardt arbeid. Når de da vinner har vi oppriktig grunn til å være stolte av dem. Tysse er ikke en av våre største stjerner, men han har allerede blitt utpekt som juksemaker. Nordmenn jukser ikke i idrett. Veldig få som vi vet om iallefall.

Jeg husker ikke siste Tour de France som var fritt for dopingbeskyldinger. Denne gangen er det Alessandro Petacchi, en av Thor Hushovds argeste konkurrenter, som har testet positivt på noe han ikke burde ha i kroppen. Nå er uønsket i Oslo Grand Prix. Sikkert ikke det største rittet for ham, men likevel.

Alle er uskyldige til det motsatte er bevist, men jeg tror ikke de som får slike mistanker mot seg føler seg uskyldige frem til de eventuelt blir frikjent.

Hvorfor folk doper seg har jeg ennå ikke helt skjønt. Er du ikke god nok til å vinne så må du på ett eller annet tidspunkt innse det. Men kanskje er ønsket om seier og berømmelse så sterk at snarveien blir for fristende.

Share on Facebook

Doping – igjen

Hedda — Mon, 27 Jul 2009 21:28:57 +0000

Nok en gang er det funnet spor av doping i idretten – og nok en gang i Tour de France . Den første, denne gangen, var Mikel Astarloza, med spor av EPO. Det er også funnet spor av ulovlige stoffer i søppelet til et par av lagene.
Tour de France er like prestisjetungt som det er fysisk tungt. Så godt som hvert år er det noen som har tatt prestasjonsfremmende midler for å komme seg gjennom. Jeg skjønner at folk vil oppnå å vinne Tour’en. Det må være ufattelig stort, men vil det ikke være bedre å få det til et hard og ærlig trening?
Uten sammenligning for øvrig: Jeg trener endel og får langt i fra alltid de resultatene jeg vil så fort som jeg vil. Jeg doper meg ikke av den grunn. Hvis du ikke kan løpe gjennomføre en idrettskonkurranse på høyt nivå på et gitt tidspunkt, så kan du ikke det. Da får du heller trene deg frem til du klarer det. Hvis du ikke klarer det så har du kanskje ikke talentet for å nå så langt. Det må man faktisk bare akseptere.
Et annet aspekt er ofte at vi anklager utøvere som gjør det bra for doping, ofte de vi ikke liker. Har vi mistet troen på ærlige idrettsutøvere? Det skjer i alle land og alle grener. Hvor mange ganger har ikke Lance Armstrong, Bjørn Dæhlie og Ole Einar Bjørndalen blitt anklaget for doping?
Jeg har skrevet en del om Tour de France i denne bloggen. I flere kommentarer har årets vinner Alberto Contador blitt omtalt som “Dopador”. Han er kanskje ikke den mest populære vinneren, men han skal behandles med respekt. Ingen vet om han har dopet seg og jeg velger å gå etter prinsippet “uskyldig til det motsatte er bevist”. Selv om vi ikke liker vinneren eller utfallet av konkurransen, må vi stole på dem, til vi eventuelt vet hva som har skjedd.
Dagbladet skriver også om saken.

Share on Facebook

Burde gitt seg på topp

Hedda — Mon, 27 Jul 2009 18:56:58 +0000

Årets Tour de France-vinner Alberto Contador langer nå ut mot tidligere lagkamerat Lance Armstrong. Han hevder at han aldri har beundret han og heller aldri vil gjøre det. Jeg kan på et vis forstå Contador. De har syklet for samme lag og kjempet for den samme tittelen. Underveis har Armstrong blant annet kritisert Contador for sin taktikk. Poenget med et lag er at man skal jobbe sammen mot et felles mål. Begge kan ikke vinne Tour de France sammenlagt.
Det kan virke som om Armstrong tror han kan gjøre alt han vil fordi han har vunnet rittet syv ganger. Lance Armstrong er en stor idrettsmann, ingen tvil om det. Det faktum at han har kommet så sterkt tilbake etter kreftsykdom er beundringsverdig. Men han burde gitt seg på topp. Da var det triumfene han ville bli husket for, ikke sutringen i etterkant, fordi han ikke er på topp. Johan Olav Koss gjorde dette glimrende. Han ga seg etter å gjort rent bord på Lillehammer. Det er det vi alle husker.
Jeg forstår Armstrongs behov for å komme tilbake etter kreften, men på et tidspunkt er det på tide å gi seg. Hvorfor ikke på topp?

Share on Facebook

En stor gjeng med sutrekopper

Hedda — Fri, 24 Jul 2009 11:22:05 +0000

I dag kommenterer Morten Pedersen i Dagbladet om at toppsyklistene sutrer for mye. Han har helt rett. Det går ikke en dag uten at du hører en som klager på noe eller noen: “Han presset meg ut”, “han gjør ikke som jeg vil” eller “jeg fikk feil informasjon”. Det høres ut som sandkassekrangling spør du meg, bare at her er ikke temaene bøtter og spader.
De deltar i det som sies å være en av verdens tøffeste idrettskonkurranser, og så hører vi så mye syting og klaging. Det går rett igjennom hodet mitt, jeg gidder ikke høre på lenger en gang. Skal du være en tøff idrettsutøver må du tåle tøffe tak. Skulle likt å høre håndballspillere klage på at noen finter dem ut og mener de er usportslige av den grunn… Uten sammenligning for øvrig.
Selv har jeg egentlig ikke helt skjønt hvorfor folk sitter pal i flere timer og ser på menn i tights som sykler. Det eneste som er interssant er hvs det skjer noe veldig uventet, som at de faller av. Det skjer jo noe. Tightsene er ikke særlig tiltrekkende så det kan jo ikkevære et incentiv for å se på. Jeg har bedre ting å gjøre enn å se på menn i tights som sykler rundt i en uendelig rekke av franske landsbyer, også klager de litt etterpå.

Share on Facebook